test

Jeg vet hvordan det føles når livet stopper opp

Rett før jul i 2016 ble jeg rammet av sepsis
og lå fire uker i koma.

Da jeg våknet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte
amputere både hender og føtter for å overleve.

Alt jeg elsket forsvant på et øyeblikk.
Håndarbeid, reiser, aktivitet – alt som var meg.

Jeg var knust. Jeg hatet kroppen min.

Jeg ville bare slippe unna.

Men etter en stund innså jeg at jeg fortsatt var her. At jeg faktisk levde.

Og da vokste et lite håp – et håp om å mestre noe igjen.

Det begynte med en strek

Det startet med noen enkle tegnestreker.
Famlende. Ujevne. Men ekte.

Da jeg tok i bruk protesene og klarte å male mine første penselstrøk, skjedde det noe.

Det var et livreddende øyeblikk,
følelsen av å få puste igjen.

Jeg kunne skape. Jeg kunne uttrykke meg.
Jeg kunne føle glede.

Jeg hadde mistet hendene, men ikke kreativiteten.

Gjennom fargene fant jeg tilbake til meg selv,
til ro, til glede og til troen på livet.